Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Hopp over navigasjonskoblinger
Gå til hovedinnhold
View Part 
Iver Knudsen Saga/Rotefoss, trollmannen fra Finnemarka

Det knytter seg mange myter til finnefolket rundt Glitrevann, og en av de mest omtalte er Iver Knudsen. Han var sønn av Knud Iversen og Birthe Hansdatter og kom til verden på en husmannsplass under Horn på Øverskogen i Lier 17. juni 1811. Iver var av finneslekt på farssiden og etterkommer av både Erik Henriksen (Gørrbuvika ved Glitrevann) og Steffen Svarteberg (Øverskogen).


Av Astrid Karin Natvig


I ungdomsårene hadde han tjent hos den kjente finnekona Kirsti Henriksdatter Burås (1771-1847), som bodde i Vestre Bærum, rett ved Toverud. Jeg har lært mye av Kirsti, sa han ofte, og mer kunne jeg ha lært, hvis jeg hadde villet. Det er mye overtro forbundet med finnene - sagnene er mange og da særlig om Iver, som er best kjent under navnene Rotefoss eller Saga. Det var vanlig den gang å ta navn etter bostedet, og Iver bodde mange steder. Han giftet seg i 1839 med Gunhild, datter av Lars Andersen og Eli Ulrichsdatter på Bergfløteie, og i 1840 fikk paret sitt første barn, Knut. Da bodde de på Syllingeie, men var innom Toverudeie og Horns-eie før ferden gikk til Finnemarka rundt 1855.

Trolig var det Iver som ryddet plassen, og folketellingen i 1865 forteller at det var ett bebodd hus og èn husholdning på Rotefossen, samt to kyr og to sauer. Familien besto av Iver, "Husmand med jord, driver hovedsagelig paa Skovarbeide", hustru Gunhild og tre ugifte barn, Eli på 21, Johannes på 15 og sagbruksarbeideren Knud, 25. Tilleggsmedlem av husstanden var 7 år gamle Johan Alfred Olsen. "Vides ikke hvor han var født. Var gjensadt der og forladt av sin Moder". Ifølge historien, skal moren ha spurt om gutten kunne bli igjen mens hun dro en tur ned til Sjåstad, og siden var hun borte. Dette høres utrolig ut i våre dager, men var nok ikke et ukjent fenomen for nærmere 150 år siden.

Iver og Gunhild fikk 6 barn og overlevde 4 av dem. Yngstemann, Carl Johan, døde bare 4 år gammel i 1860, Lars var 28 år da han døde i 1871, efter et Fald i Vandet. Berte Andrea 26 da hun to år seinere døde av tæring (tuberkulose), og i 1883 døde Eli av hjerneslag, 39 år gammel. Iver og Gunhild bodde på Rotefoss til rundt 1873. Da flyttet de til en annen finneplass, Saga, som den nygifte sønnen Johannes tok over, mens Knut i 1870 hadde overtatt Kvistaas i Mehren-marka.

I ”Svartboka” kan vi lese at Iver var en svært bra kar, som aldri misbrukte sin trolldomsevne til å gjøre noe vondt, men han lot seg ikke pille på nesen! I sin alderdom ønsket han dog, uttalte han, at han aldri hadde befattet sig med den slags kunster.

Iver er mest kjent for å kunne stemme blod: en kar som lunnet tømmer, var en dag så uheldig at hesten hans trådte på en stiv kvist som gikk langt inn i foten og stakk hull på en stor åre. Blodet fosset ut av såret, og hesten ville ha vært umulig å redde, hvis en ikke hadde løpt til Iver og bedt om hjelp. Blødningen stanset på det tidspunkt en antok at budet var nådd fram - Iver behøvde ikke engang komme bort til hesten. En annen gang var det brann hos naboen. Brannen hadde startet i våningshuset, og fått så stor makt, at luen slo over taket. Iver satt hjemme i stua da han fikk beskjeden. Han reiste seg, spaserte langsomt over gulvet, og mens han gikk, døde ilden og sluknet helt.

Det lønte seg å være på godfot med Iver. Under tømmerhogsten en høst trengte noen eikværinger seg inn på hans hogststykke og hogde ned de peneste trærne. Ikke ett tre falt i bakken - de ble rett og slett hengende fast oppe i nabotrærne, og var ikke til å rokke. Naa har I gjort Eder uvenner med Iver, sa skogsformannen, Kristoffer Braatan, som rådet dem til om å gjøre seg til venns med ham. Rådet ble fulgt og eikværingene tilbød Iver det utførte arbeidet uten vederlag. Øyeblikket etter falt alle trærne ned....

En annen tømmerhistorie skjedde på Heggenvollen: en kveld var det mange som skulle slipe øksa, blant dem Iver, men de andre slapp ham ikke til. Iver så stygt på dem og sa: Slip dere karer, jeg faar nok slipet, før han gikk inn i bua. Hva skjedde: dagen etter gikk alle de nyslipte øksene i stykker på første tre…..

Det sies at kuler ikke beit på Iver og snarrådig var han også: en gang gikk han og en kamerat rett på et tent mineskudd – de så det ikke før skuddet skulle til å gå av. Iver kastet hatten sin over lunten, og skuddet gikk ikke av.

Sanne historier, myter eller tilfeldigheter? Si det - tro kan flytte fjell, men historiene ble skrevet ned kort tid etter hans død, og da jeg var liten, fortalte min bestefar de samme historiene, og han var 12 år da hans bestefar, Iver, døde. Iver døde 14. mai 1887 av brystsyge. Det er intet i Kirkeboka som forteller at en legende var gått bort: arbeider, gift, fattig står det, og 7 år seinere døde Gunhild av alderdomssvakhet.

Det finnes ikke noe bilde av Iver, så en kan bare gjette hvordan han så ut. Min bestefar lignet veldig på sin far, Knut, og hvis trekkene går igjen, vil jeg anta at Iver var rundt 1.65 høy, tettvokst og mørkhåret, men tidlig grå i hår og skjegg av alt slitet. Snill, sindig og lun av sinn tror jeg også at han var - bare så synd at han ikke lærte bort noen av sine kunster til barn og barnebarn…..

Kilder:
”Svartboka”, Kristian Østberg, 1925
"Finnemarka". Red. Bjarne Røgeberg, Drammen 1982
Artikkel om ”Finnemarka” av O. Chr. Orning, DOTs Årbok 1923

Kirkebøker for Sylling/Digitalarkivet

Info 
Sist endret 14.01.2008 Terje Bautz
Opprettet 14.01.2008 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut