Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Hopp over navigasjonskoblinger
Gå til hovedinnhold
View Part 
Presten og datteren
En sen augustkveld sitter Jørgen Moe ved skrivebordet. Han har gjort ferdig prekenen til neste søndag. Nå er han i gang med diktet om kirketårnet: ”La stå hint Tårn med Fingerpeg mod Himlen”…, skriver han, ”Hin Flammenatt, da i en angstfuld Stimlen…”


Av Hilde Diesen


Han faller i tanker, ser ut i mørket. Barna sover. Hustruen Sophie er ovenpå, hun hjelper naboen med søm. Presten tenker tilbake på den skjebnetunge dagen for to år siden. Den skrekkelige brannen på Bragernes. Fortsatt kjenner han angsten ile gjennom kroppen. Først hadde man jo trodd at ilden var under kontroll, men det var ulykkeligvis en sterk vind den varme sommerdagen. Han glemmer aldri ropene: ”Kirken brenner!” Kirken brenner!” Det var heldigvis ikke mange skrittene fra prestegården bort til kirken. Ved alteret hadde han kastet seg ned på kne og bedt Gud stoppe vanviddet. Men det var ikke tid for bønn. Mange hjalp ham med å redde ut inventaret. Noen av benkene fikk de ut, altertavlen, sølvtøy, vinkaraffel og – skipet!

Synet neste dag hadde vært ubeskrivelig tragisk. Skorsteinspiper stakk opp av den svarte askebyen. I løpet av ett skrekkelig og kaotisk døgn var fem tusen mennesker blitt hjemløse. Deres eget hjem, prestegården var borte, bare kirkens gamle murtårn fra slutten av 1600-tallet raget over ruinene. Og nå! Nå ville byens myndigheter at tårnet skulle rives. Nei! Aldri! Han griper igjen pennen: ”I Mænd! Jeg færdedes her ikke længe, dog er den gamle Mur mig dyr og kjær, at jevne den med Jord!…” Han skriver så blekket spruter: ”den blotte Tanke mig i Hjertet skjær…” Noen tusler utenfor døren hans, men han merker det ikke.

Far? Datteren Beate titter inn.

– Hmmm… Jørgen Moe fortsetter å skrive.

– Fa-a-a-ar, seksåringen gir seg ikke, kan du ikke være så snild å fortelle et eventyr, da Far? ber hun.

– Ikke nå, søte Beate, du må sove, det er sent og du ser vel at Far arbeider?

– Jo, men … jeg får ikke sove. De andre sover for lenge siden, bare ikke jeg, og, og... og hvis du forteller en historie, da blir det så koselig... og så sovner jeg helt sikkert.

Faren ser bort på datteren, hun legger hodet litt på skakke.

– Å-å-å, kjære, vakre, vene, snille, du…, sier hun med pipete, tilgjort stemme.

Han skjønner det ikke blir fred før ungen har fått høre et lite eventyr.

– Hvilket skal vi ta, da? Han legger fra seg pennen, setter lokket på blekkhuset og følger henne inn på barnekammeret.

– Kanskje det om gutten og fanden? Det var det korteste han kom på.

– Nei, det er for skummelt, Beate lister seg bort til sengen. Jeg vil så gjerne høre det om presten og klokkeren, Ole har fått høre det, men aldri jeg. Hun legger seg inn under teppet ved siden av søstrene, Marie og Martha, som begge sover.

– Vel, vel… Det var en gang, begynner han.

– Ja, Far! Beate legger seg godt til rette.

Det var en gang en prest som var så innbilsk og hoven. ”Av veien! Av veien!” ropte han når han kom kjørende. ” Av veien! Av veien! Her kommer selveste presten!” De som møtte ham måtte kjøre inn til siden eller de havnet i grøfta. Og presten, ja han fòr forbi dem i et forrykende tempo, han hverken hjalp dem, eller hilste eller takket, han.

Og så hadde det seg slik da at en gang han kom kjørende og skrek og bar seg som han pleide å gjøre, da møtte han selveste kongen. ”Av veien, Av veien!” skrålte presten. ”Av veien da mann! Ser du ikke at her kommer selveste presten!” Han så ikke hvem det var, må vite. Men kongen kjørte som han kjørte han – rett fram, så denne gangen var det presten som måtte vike. Da kongen var kommet jamsides med presten, sa han: ”I morgen skal du møte på kongsgården, prest! og kan du ikke løse tre spørsmål jeg vil gi deg, skal du miste både kappe og krage for ditt hovmods skyld.”

Dette var ikke presten vant med. Rope og skråle og bære seg som verre var, det kunne han, men spørsmål og svar – nei, der var han ikke så sterk, må du tro.

– Stakkars presten, sier Beate, hun gjesper.

– Jo, jo, men han var svært så stormannsgal, den mannen – og feig var han også, derfor sendte han den kloke klokkeren sin til kongsgården i stedet, kledd ut som presten selv. Nå skal du få høre hvordan det gikk.

Ja, klokkeren reiste han og kom til kongsgården med prestens kappe og krage på. Der tok kongen i mot ham ute på trappen, han hadde både krone og spir, og var så flott og staselig og gild å se til at det lyste av ham.

”Nå, er du der?” sa kongen.

Jo – han var da det, det var sikkert nok.

”Si meg nå først,” sa kongen, ”hvor langt er det fra øst til vest?”

”Det må være en dagsreise det,” sa klokkeren.

”Å? Hvordan det?” sa kongen.

”Jo– o, sola går opp i øst og ned i vest, og det gjør hun lett på en dag,” sa klokkeren.

”Ja, ja,” sa kongen. ”Men si meg nå,” sa han, ”Hva mener du vel at jeg er verdt slik som du ser meg her?”

– Du vet, Beate, kongen sto jo der med gullkrone og purpurkappe og følte seg riktig så flott, sier faren. Datteren svarer ikke. Faren fortsetter litt lavere.

”Å,” svarte klokkeren, ”Det er ikke lett å si… men Kristus ble taksert til tretti sølvpenger, så jeg tør vel ikke sette deg høyere enn til – ni og tjue.”

”Nå, nå!” sa kongen. ”Siden du er så klok i alle ting du, så si meg hva det er jeg tenker nå?”

”Å, du tenker vel at det er presten som står framfor deg?” Faren nesten hvisker nå for ikke å vekke datteren ”... men sannelig tenker du ikke feil, for det er klokkeren,” sa han ...

Jørgen Moe reiser seg fra krakken, lister seg mot døra, lukker den forsiktig, da hører han plutselig bak seg:

”Nå så reis du!” Ordene kommer fra sengen til Ole, ”Og vær du prest og la han bli klokker,” sa kongen og ble det.

Det går ikke mange minuttene før presten Moe igjen blir forstyrret, denne gangen er det sønnen Ole. Åtteåringen står foran ham og snakker med kongens dype stemme.

– Siden du er så klok i alle ting du, så husker du vel et eventyr til?

– Så! Faren ser strengt på ham.

– Du tenker vel at det er presten som sitter framfor deg du –, han reiser seg og går mot Ole, – men sannelig tenker du ikke feil – for det er nemlig far din, må vite – Så! Marsj i seng!

Ole løper ut døra det forteste han kan.

Kilder:
”De begivenhetsrike 1860-årene” av Elin Holthe i ”Rundt om Drammen” nr. 3, 1990.
Eventyret ”Presten og klokkeren” er av Asbjørnsen og Moe. Språket er noe forandret.
Folketellingen 1865

Opplysninger:
Altertavlen som ble reddet ut av kirken under brannen i 1866 er malt av Martinus Rørbye i 1842. Den henger nå i Frogner kirke, Lier. Skipet som ble hentet ut i den samme brannen, finnes i dag i Bragernes kirke.

Info 
Sist endret 08.09.2008 Terje Bautz
Opprettet 18.09.2007 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut