Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Hopp over navigasjonskoblinger
Gå til hovedinnhold
View Part 
Drammen under 2.verdenskrig - Okkupasjonen
Den tyske okkupasjonen av Norge endret livet for alle. Drammen ble ikke bombet eller ødelagt av krigshandlinger, likevel førte okkupasjonen og nazistyret til problemer og overgrep også her.


Av Berit Nøkleby

Noen drammensere hørte kanontorden fra Oscarsborg festning natten til 9. april 1940, da den tyske invasjonsflåten kom innover Oslofjorden. De fleste fikk likevel først om morgenen vite at landet var i krig. Av redsel for bombeangrep eller krigshandlinger dro mange tusen ut til distriktene de neste dagene. Men byen ble udramatisk besatt av tyske tropper 11. april, mens det ble kamper ved Vikersund og Hønefoss, og Kongsberg ble bombet. Flere av de evakuerte havnet derfor midt oppe i krigshandlinger, mens de som ble hjemme, hadde det uvanlig fredelig i en nesten mennesketom by.

Drammen hadde omkring 26 000 innbyggere i 1940, først etter krigen kom den første byutvidelsen (Åssiden). Byen var ikke militært viktig for tyskerne, bortsett fra havnen og jernbanen, derfor var det ikke så mange tyske soldater forlagt her. Mot slutten av krigen var det mellom to og tre tusen tyskere innenfor byens grenser. Det var flere tyskere like utenfor bygrensen, på Gulskogen var det en leir med 3000 mann, og i Skoger ble skoler brukt som kaserner. Hjelmkledte soldater var et vanlig syn i byens gater. Tyskerne la beslag på kinoer og svømmehall og spredte seg over hele byen. Våren 1943 ble det opprettet et kontor i Drammen for det tyske politiske politiet – mest kjent som Gestapo. Hovedkvarteret deres i en villa i Bergstien ble snart beryktet som et sted der motstandsfolk ble torturert, og noen ble drept.

Ellers blandet tyskerne seg lite bort i styre og stell i byen. Det var Vidkun Quisling og hans parti Nasjonal Samling (NS) som skulle gjennomføre nazifiseringen. Fra nyttår 1941 overtok nazistene ordførerposten og bystyret, som ikke lenger skulle være folkevalgt, men oppnevnes av NS-myndighetene. Men NS hadde ikke folk nok til å fylle administrasjon og komiteer med lojale folk, så kommuneadministrasjonen i byen fortsatte stort sett som før.

Drammen ble forskånet for bombing eller store krigsulykker, for folk flest var krigshverdagen preget av mangel på brensel, mat og klær. Motstandsvirksomheten i skogene omkring byen måtte holdes strengt hemmelig, derfor kjente ikke så mange til den. Derimot var mange med på å spre usensurerte nyheter gjennom de såkalte ”illegale” avisene, og enda flere leste dem, selv om både produsenter og lesere risikerte streng straff. ”Holdningskampen” mot nazifiseringen foregikk slik at alle måtte merke den. Da Quisling i februar 1942 bestemte at gutter og jenter mellom 10 og 18 år måtte være medlemmer av en NS-organisasjon, og at lærerne skulle hjelpe til, førte det til protest fra lærere og prester. Tyskerne arresterte tusen mannlige lærere og sendte dem på tvangsarbeid – 35 var fra Drammen. Prestene ble avsatt, men fortsatte å preke i byens kirker, som aldri har vært så proppfulle under gudstjenester som i disse årene.

Det siste krigsåret, da det var klart at Tyskland ville tape krigen, økte Gestapos terror også i Drammen. Tre drammensere ble snikmyrdet, og mange ble arrestert. Det ble så utrygt at folk ikke våget seg ut om kvelden. Derfor var lettelsen enorm da meldingen endelig kom om fred. Flaggene gikk til topps i Drammen mandag 7. mai 1945, én dag for tidlig!

Kilder:
Nøkleby, Berit: Drammen. En norsk østlandsbys utviklingshistorie, bind V, Drammen 1996
Nøkleby

Info 
Sist endret 07.03.2012 Terje Bautz
Opprettet 02.04.2006 Bjørn Svendsen
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut