Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Hopp over navigasjonskoblinger
Gå til hovedinnhold
View Part 
Løchstør, Niels - Lakkunstneren fra Bragernes
I Drammensområdet var det på 1700-tallet et blomstrende håndverksmiljø. Både på Bragernes og på Strømsø virket gullsmeder, kannestøpere, bilthuggere (treskjærere) og dekorasjonsmalere. Det fantes også industriforetak som Jacob Boys krittpipefabrikk og Johan Nicolai Bruuns fajansefabrikk på Bragernes samt Nøstetangen glassverk ved Hokksund som blant annet forsynte det danske hoff med det ypperste av glasskunst.


Av Anne Merete Knudsen

En håndverker som virket på Bragernes i siste halvdel av 1700-tallet, er Niels Løchstør (1714 – 1785) som utdannet seg til en mester i lakk-kunst. Denne kunstarten har sin opprinnelse i Kina. Møbler og veggpaneler i lakkarbeid og dekorert i kineseri-stil var høyest mote i Europa på 1700-tallet. Også i Norge finnes det mange møbler i denne teknikken, i sær ble det laget mange speil, klokkekasser, skatoller, kommoder og veggskap.

Allerede som ung var Niels Løchstør bosatt på Bragernes hvor han virket til sin død. Han arvet flere eiendommer etter sine foreldre. En av disse eiendommer var gården Frydenlund ved Amtmannsvingen i Lier, hvor man antar at han bodde som barn. I 1753 giftet Niels Løchstør seg med Berthe Nicolaisdatter Sandaker, enke etter Jørgen Frost på Bragernes. Ekteskapet har antagelig vært barnløst. I 1754 tok han borgerskap på Bragernes, og i årene deretter finnes opplysninger om ham i skatteregnskapene. Han blir karakterisert som en meget rettskaffen mann og han var respektert av alle som kom i kontakt med ham.

Niels Løchstør var kunstner og oppfinner. Han har selv fortalt at han fra sin tidligste ungdom var særlig interessert i å utdanne seg innen lakk-kunst som var lite kjent i Norge, men høyeste mote ute i Europa. En dansk kvinne som utgav seg for å være ekspert på lakk-kunst tok elever i Kristiania i slutten av 1730-årene. Niels Løchstør oppsøkte henne, og de ble enige om at han skulle lære teknikken hos henne for en sum av 200 riksdaler. Det viste seg imidlertid at hun var en bedrager som ikke behersket lakk-kunsten. I 1740 bestemte Niels Løchstør seg for å reise til England for å studere videre. I to år var han i lære i London og oppnådde å bli en mester i faget. Den mesteren han gikk i lære hos, ville imidlertid ikke lære ham det grunnleggende ved lakk-metoden, nemlig å oppløse Gummi Copal på en slik måte at lakken beholdt sin lyse klarhet og fine konsistens. Niels Løchstør skriver om dette at når Gummi Copal blir oppløst på den riktige måten, har den en spesiell glans, den er lys, seig, hård og meget god å arbeide med. Et par andre lakkermestere som han oppsøkte, ville heller ikke lære ham kunsten. De anså metoden som en hemmelighet som man ikke måtte betro en utlending.

I denne forbindelse kan det nevnes at den kinesiske lakk utvinnes av et viltvoksende gummitre og er et naturprodukt. Når man skjærer et snitt i barken på treet flyter lakken ut som en rødlig seigtflytende masse. Den blir fort mørk og må oppsamles og bearbeides med det samme. Hvordan kineserne bearbeider lakken og hvordan de kinesiske kunstnere utsmykker sin lakk-arbeider, er en godt bevoktet hemmelighet. Lakken må legges på i mange lag, og hvert lag må tørkes omhyggelig og slipes glatt. Lakken blir da så hard at det er vanskelig å skjære i den med en kniv.

For de europeiske lakk-kunstnere var målet å utføre arbeider som var så likt de kinesiske produktene som mulig, slik at de kunne ta opp konkurransen med de orientalske varene. Det var mange forskjellige typer lakk-arbeider i handelen i Europa på 1700-tallet. Foruten de ekte orientalske varene laget i kinesisk smak og de europeiske arbeidene i europeisk smak, ble det i det fjerne Østen laget møbler som ble dekorert i europeisk smak.
Etter hjemkomsten fra England fortsatte Niels Løchstør å studere lakk-kunsten. Han utførte alle typer lakkarbeider, både i glatt og opphøyet arbeid (relieff) med forgylling og fine tegninger. Etter mange års eksperimenter kom han frem til en metode til å oppløse Gummi Copal slik at den beholdt sin vakre glans og gode konsistens.

Niels Løchstør skal foruten lakkarbeider på tre (møbler) ha lakkert gjenstander i metall som tinn og messing, for eksempel tekanner. Ingen slike arbeider kjennes i dag. Hans største salgsartikkel var punsjeboller som han laget av papp-machée. Disse ble lakkert og forgylt på en slik måte at de kunne tåle både varmt vann og punsj uten å ta skade. Punsjebollene skal ha vært en stor eksportartikkel til England, blant annet kjøpte engelske skippere som seilte på norske havner mange av dem. Man kjenner ikke til om noen punsjeboller av Niels Løchstør er bevart i dag. I 1780 ble Niels Løchstør tildelt Det Kongelige Danske Landhusholdningsselskabs store sølvmedalje for sine punsjeboller. Året etter ble han igjen tildelt Landhusholdningsselskapets sølvmedalje for en type regnfrakker laget av lerret og preparert med en blanding som gjorde dem vanntette.

I de skriftlige kilder fra 1700-tallet fremgår det at Niels Løchstørs produksjon av lakkarbeider har vært stor. Derfor er det til å undres over at så få arbeider av ham er kjent. I dag vet vi om to signerte arbeider av ham. I begynnelsen av 1930-tallet ble det kjent at det i privat eie i Oslo befant seg et kabinettsur (konsollur) der klokkekassen er signert Niels Løchstør. Kassen er laget i senbarokk stil, såkalt règence stil. Fargen er rød og minner om skilpaddeskall. På den røde lakken er det rike forgylte dekorasjoner i kineseristil. Motivene er figurer og bygninger deriblant forekommer en jaktscene. Urverket er et arbeid av Jørgen Rømer som var en av Kristianias beste urmakere på 1700-tallet.

Omkring ti år etter at direktør Anneken Pettersen ved Drammens Museum publiserte sitt forskningsarbeid om Niels Løchstør, ble det i 1940-årene på Svanøy gods i Sunnfjord oppdaget et gulvur som også er signert Niels Løchstør. Klokkekassens forside er dekorert med kineserier i gyllent brunt på mørk grønn lakk. Det er også brukt gull og lakkrødt som fargeflekker. Døren er særlig rikt dekorert med landskap, båter, en rytter og en husklynge med trær. Over døren på hver side er det anbrakt knelende musikanter. På innsiden av døren er det skrevet ”Giort i Christiania af N. Løchstør.” Urverket er et arbeid av Joseph Davies i London. Kunsthistorikeren Robert Kloster som oppdaget gulvuret, har forsøkt å finne ut hvordan og når denne klokken kan ha kommet til Svanøy. Det som er helt sikkert er at gulvuret ikke var på godset i 1770 da alt innbo ble registrert dette året og gulvuret ikke er nevnt.

Info 
Sist endret 10.05.2011 Terje Bautz
Opprettet 25.03.2006 Bjørn Svendsen
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut