Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Hopp over navigasjonskoblinger
Gå til hovedinnhold
View Part 
Fattigkassa og skolekassa
Både fattigkassa og skolekassa skulle fylles av de som hadde mulighet til å hjelpe. På den måten kunne også de mindre heldige i samfunnet få hjelp og kunnskap.


Av Hilde Diesen

Allerede i førkristelig tid eksisterte det en variant av offentlig omsorg for de fattige. Å tigge var forbudt for sunde og friske mennesker, mens de som ikke var arbeidsføre, var unntatt loven. Den som hadde hus eller gård var forpliktet til å motta syke og svake fattige eller i det minste sørge for å få dem anbrakt på et annet egnet sted. Legdeordningen i Skandinavia var både særegen og gammel. Senere ble det etablert direkte innsamling av penger til de fattige. Bøsser ble plassert i kirkene, på tollstedene, i øl- og vinhus og dertil skulle "to Borgere tilligemed Klokkeren, to Gange om Aaret besøge alle Huse udi Menigheden, om Nogen efter egen Villie de Fattige til Hjælp vil give," som det het i 1670. Innbetalingen ble etter hvert mer og mer en tvang. Barmhjertigheten alene var ikke i stand til å fylle fattigkassa. Stadig nye lover måtte tvinge de som evnet, til å betale. Men selv om regler og lover fantes, fungerte ikke fattigforsørgelsen som den skulle. I realiteten var de fattigste avhengig av å tigge, gå fra dør til dør for å be om en matbit eller et klesplagg. Bare enkelte var så heldige å bo i nærheten av kjærlige mennesker som følte ansvar, som så til dem i ny og ne, ga dem mat eller klær.

Norge fikk sin første ordentlige fattiglov det året Henrik Wergeland døde. I 1845 vedtok Stortinget at de bemidlede hadde forsørgelsesplikt og de som var trengende hadde en rett til understøttelse. Fattigkommisjonen skulle bestå av sognepresten og et par kommunevalgte menn, som sammen skulle sørge for at penger betalt av menigheten til fattigkassa ble rettferdig fordelt. Dette var en av samfunnets aller vanskeligste oppgaver. For hvem var trengende og hvem kunne klare seg selv? Hvem utnyttet systemet? Og - de som fordelte pengene, var de rettferdige?

Ved siden av utbetaling til de fattige, hadde man legdeordningen. Med alle sine svakheter utgjorde den en viktig del av samfunnets sosialhjelp. Det kunne være personer som ikke kunne hjelpes bare med penger fordi de ikke kunne ta vare på seg selv, de som først og fremst manglet omsorg og pleie.
Disse ble satt på gårdene i kost og losji, ble sendt på omgang fra gård til gård. Det kunne en gammel svakelig mann eller kone som ikke hadde noen slektninger å bo hos, et foreldreløst barn, en åndssvak person eller en altfor ung forbryter som ble satt i legd mens han ventet på sin dom. Langt i fra alle var egnet til å ta seg av de svakeste i samfunnet. De trengende var prisgitt menneskene de kom til - og omvendt.

"Nu have vi fått en forferdelig liten legdegutt," kunne Hanna Winsnes fortelle i 1855. "Han er neppe fylt 12 år, og har allerede sittet lenge på arresthuset for mordbrann og flere styggheter, som jeg ikke kan nevne. Han ligger mig tungt på hjertet. Ikke fordi jeg frykter han skal tenne ild på huset, for det gjorde han av hard medfart, men fordi jeg føler at man skulle forbedre ham og at jeg mangler evnen til det. Gutten har en riktig god forstand og er ikke doven, men full av løgn og narrestreker. Jeg tror ikke, at han har vært vasket siden fødselen."

Legdeordningen ble avviklet først året 1900, da hadde den eksistert siden 1200-tallet.

Utgangspunktet for folkeskolen var kristendommen. Da loven om konfirmasjon ble innført i 1736, ble det nødvendig at alle barn kunne lese. I årene som fulgte ble det opprettet fattigskoler (senere allmueskoler) med møteplikt. Fastskoler i byene og omgangsskoler på bygdene. Nå fikk man ikke bare en fattigkasse men også en skolekasse. Det var prestene som fikk ansvaret for at barna i menigheten fikk undervisning og han måtte også sørge for å få tak i lærere. Kvaliteten på disse var svært forskjellig. Av og til brukte presten den flinkeste av konfirmantene til å reise rundt i bygda som lærer - hvis elevene var riktig heldige. Verre var det hvis en avdanket offiser, som aldri hadde vært i nærheten av barn, fikk jobben. Barna skulle undervises fra de var syv år til konfirmasjonsalderen; i religion, lesing, skriving og regning. De to første fagene var obligatoriske. Å innføre en almueskole i landet var et langt lerret å bleke. Det fantes ikke utdannede lærere og foreldrene hadde ofte liten forståelse for at barna skulle sendes til skole, når de kunne gjøre mer nytte for seg på gården hjemme.

Hvor mye lærdom barna fikk, ble derfor ganske tilfeldig. Konfirmasjonen ble det nåløyet som skulle hindre folk i å forbli analfabeter.

Men - det var vanligvis bare allmuens gutter og jenter som ble sendt til skole, eller mottok undervisning av den omreisende lærer. Borgerskapet sørget for opplæringen av sine barn selv. De engasjerte en huslærer til de minste og når disse guttene nærmet seg ti års alderen, ble mange sendt til en prest for videre utdannelse eller til en av de såkalte borger- eller latinskolene som etter hvert ble opprettet i byene. Undervisningen av borgerskapets døtre ble dermed også ganske tilfeldig. Jo lenger familien beholdt en huslærer, jo bedre kunnskap fikk jentene. Noen få var så heldige å ha en far som forsto verdien av skolegang også for døtrene. En av dem var presten Nicolai Wergeland. Han sendte datteren Camilla både på skole i Christiania og til Christiansfeld i Danmark.

At jenter i det hele tatt hadde bruk for mer lærdom enn det de kunne hente hjemme i huset hos mor, var det svært liten forståelse for - både blant fattig og rik.


Kilder:
Diverse oppslagsverk
Hilde Diesen: Hanna Winsnes. Dagsverk og nattetanker. Oslo 2000
(Språket i brevet fra Hanna Winsnes er modernisert)

Info 
Sist endret 30.04.2012 Terje Bautz
Opprettet 20.03.2006 Bjørn Svendsen
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut