Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Hopp over navigasjonskoblinger
Gå til hovedinnhold
View Part 
St. Hallvard kloster i Sylling. Et fordums kloster uten murer
Gjennom mer enn 30 år satte novisene fra klosteret i Sylling preg på bygda. Unge piker fra fremmede land som på en stillferdig måte gled inn i bygdebildet. De isolerte seg ikke fra verden utenfor, men trakk seg tilbake fra det livet verden var fylt av. Fra 1923 til 1956 tok St. Franciskussøstrenes novisiat imot elevene, de aller fleste i alderen 18-25 år. Hvert år fikk mellom 10 og 15 vordende nonner innføring i klosterets liv og lære i lia ovenfor gården Østre Enger. De kom vesentlig fra Liechtenstein, Nederland, Belgia, Tyskland, Frankrike og Polen. Noen få norske jenter fulgte også kallet.


Av John Willy Jacobsen

Kort historikk
Den norske kongregasjonen av St. Franciskussøstrene ble stiftet av biskop Johannes Olav Fallize (opprinnelig navn Jean-Baptista Fallize) i 1901. Bakgrunnen var et stort behov for hjelp innen sykepleie og menighetsarbeid. I starten var det liten interesse og dårlig tilgang på søstre. Men etter hvert ble rekrutteringen bedre, og søstrene åpnet hospitaler i flere norske byer. De fikk utdanningen i Bergen, men i 1923 flyttet virksomheten til biskop Fallizes tidligere sommervilla i Sylling der de gjennomførte deler av opplæringen.

St-Hallvard-kloster

I St. Hallvard klosters hage rundt 1925 med kvinner fra slekten Enger på besøk. Det er usikkert hva de holder på med, men det er mulig at de binder ranker av løv eller kranser. Katolikkene markerer døperen Johannes’ dødsdag i juni. I så fall kan dette være dekorasjoner som skal brukes ved markeringen

Klikk bildet for zoom


Den 10 mål store eiendommen var skilt ut i 1904 fra Gunhild Engers gård, Østre Enger (gnr. 193, bnr. 1), gitt bnr. 4 og solgt til Det apostoliske vikariat av den katolske kirke i Norge. Sommervillaen sto trolig ferdig i 1907. I 1913 var også kapellet bygd, reist med penger gitt av den katolske menigheten i Norge. Dette var deres måte å markere biskopens 25-årsjubileum i 1912 som katolsk geistlig i landet.


Opp kl. 5 til stille bønn
Klosterets beliggenhet var ideell. Høyt, fritt og avskjermet, med en vakker utsikt over skog, åser, åkrer og vann. Et ideelt sted for ro, meditasjon og fordypelse.
Ved innkjøringen fra Ringeriksveien sto det et stort krusifiks. Et uvanlig syn ved en norsk landevei. Og bak løvverket lå villaen og kapellet omkranset av en vakker hage, nærmest som et parkanlegg, med gruslagte ganger på kryss og tvers. Her dyrket de blomster og urter. I en nisje bygd av stein, sto en Jomfru Maria-figur, alltid med friske blomster ved føttene. Foran nisjen knelte de i stille bønn og tente sine lys i skumringen.

Dagen startet kl. 5.15 med bønn i kapellet. Deretter fulgte stille meditasjon fram til messe og nattverd kl. 7. Etter frokost var det to timers undervisning, blant annet i norsk språk. Pateren og forstanderinnen, søster Martina, også kalt moder, ledet undervisningen. Resten av formiddagen gikk med til praktisk arbeid som vask, styrking, stopping, matlaging m.v. Om ettermiddagen og kvelden var det igjen arbeid, så bønn, skriftlesing og andakt i kapellet.
Det ble også tid til sosialt samvær. To ganger om dagen kom søstrene sammen til hyggestund. Da gikk praten ved et håndarbeid, eller de kunne lese og høre radio.


Tur med tømmerkjøreren
En dag i uken brukte de til fritidsaktiviteter. Om sommeren plukket de blomster og bær og sanket løvetann som de brukte til å legge vin. De bar alltid på seg de sorte, side kjolene med det hvite, lange hodeplagget. Dette var drakten, i fritid og høytid. Litt av et syn var det da de sto på skøyter på Holsfjorden mens vinden tok tak i kjolene og dro dem fremover.

En vinterdag nådde dristigheten høydepunktet. Om vinteren kjørte mange tømmerlass nede på veien. Og tanken kom: kanskje de kunne få sitte på lasset? Forstanderinnen var positiv, men hun måtte først kontakte biskopen i Oslo. Han ga tillatelse, men på en betingelse - forstanderinnen skulle være med. En vinterdag var folk vitne til et underlig syn. Oppe på et tømmerlass satt seks-syv noviser og holdt seg fast i stokkene. Bak tømmerkjøreren tronte moder Martina, slik biskopen hadde forlangt. Turen gikk bra inntil de plutselig oppdaget at en av elevene var borte. Tømmerkjøreren stanset, og alle dro tilbake for å lete. I Storsvingen kom hun ruslende. Hun var falt av, men til alt hell ikke skadet.

Selv om de hadde lov til å bevege seg fritt, måtte de følge faste regler. De fikk ikke lov til å blande seg med ungdommen i bygda, og de måtte aldri gå ut alene. To eller flere var alltid i følge. De dro også rundt i området og stelte syke. Penger var det ikke tillatt å ta imot. Heller ikke mat, men det hendte nok at de fikk med seg noen godbiter som de kunne dele med hverandre.


Pater Leo og plakatene
I 1938 overtok hollenderen, pater Leo van Eekeren som klosterets tredje leder. Han ble en markant skikkelse i grenda. Leo viste seg alltid i en sid, brun kappe med tau rundt livet. På hodet hadde han en liten, rund lue og på bena sandaler. Om det var for å spare på sandalene vites ikke, for de siste årene kjørte han moped. Et artig syn der han kom putrende med flagrende kappe.

Pateren agiterte stadig for sin lære. For å påvirke folk hengte han ofte opp plakater med sitt budskap. På en av disse kunne folk lese: ”Hellig Olav Norges konge til evige tider og St. Hallvard går i spissen. Som katolske menn gav de sig helt og holdent til Gud. Derfor: Lev som Hellig Olav og St. Hallvard. Vær radikal, konsekvent, vær kristen. Lev enkelt, rent og kyskt.”

Iveren etter å sette opp plakater på stolpene fikk også bygdevittigheten i sving: ”Hva er likheten mellom pater Leo og ei bikkje”, spurte folk. Svaret var: ”Jo, ingen av dem kan gå forbi en stolpe”. Men om ikke paterens budskap førte til omvendelser, var det mange som fikk nyte godt av hans sosiale omsorg. Om sommeren organiserte han feriekoloni for gutter fra Oslo. Arbeiderlokalet i Sylling ble brukt som losji der opp til 100 barn var samlet.

Novisiatet ble lagt ned i 1956/57. Årsaken var sviktende tilgang på noviser. Fredag 31. mai 1957 ble den siste gudstjenesten holdt i kapellet. Eiendommen sto ubenyttet inntil Olav Skaar kjøpte den i 1968. I slutten av dette året avvikslet biskop Gran kapellet. Senere ble villaen ombygd og brukt som tjenesteboliger for ansatte ved Skaars sykehjem.

I 1987 ble eiendommen solgt til litograf og maler Ragnar O. Hauge og kunstformidler Kristin Akasi.

Kilder

Litteratur: John W. Jacobsen: Øverst i Lier. Drammen 1989

Andre kilder: Wikipedia, Liers Historie, gården Østre Enger

Info 
Sist endret 06.09.2011 Terje Bautz
Opprettet 05.09.2011 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut