Gå til hovedinnhold Gå til søk Gå til hovedinnhold
Våpenskjold

Uten navn [1] 

Hopp over navigasjonskoblinger
Gå til hovedinnhold
View Part 
Rantzau, Brede Jensen – snekker og arkitekt
Blant de fremmede svenner som var til stede ved Københavns snekkerlaugs sesjon i 1736 var Brede Jensen Rantzau fra Aalborg, Jylland. Navnet Rantzau har ingen ting til felles med adelsslekten Rantzau, men forteller formodentlig bare at han var fra byen Rantzau i Holstein.


Av Einar Sørensen

Han var født omkring 1713. I 1740 var han innvandret til Norge, for det året søkte han om å få stå mesteråret i Christiania. Året etter giftet han seg på Norderhov med Maria Sørensdatter Bruun, og i 1742 flyttet de til Bragernes, Drammen. Nest år meldte han seg for lauget og fikk godkjent sitt mesterstykke. Mesterprøven besto av innredningsdetaljer med vindus- og dørkarm. Rantzau må ha hatt en bra karriere bak seg allerede og tjent gode penger, for samme år kjøpte han en bygård på Bragernes. Den strøk for øvrig med i brannen på sentrale Bragernes i 1745.

1 2

Tegning til ny tollbod på Strømsø 1750,
utkast 1 av Brede Rantzau, Riksarkivet.

Utkast 2 har fått sidefløyer og lavere valmtak


Tegninger fra Rantzaus hånd til gjenoppførelse av Tollboden etter brannen på sentrale Strømsø i 1750 viser en håndverker med tegneferdigheter til å prosjektere bygårder. Tegningene bygger på kartografenes fremstillingsmåte når bygninger skulle illumineres på kart, (dvs brett opp og fold ut). I perioden forut for brannene i 1745 på Strømsø og i 1750 på sentrale Bragernes oppførte Brede Rantzau en rekke bygårder i Drammen. En morsom bevart attest dokumenterer dette: Storkjøpmannen Lars Smith skrev sin attest i 1750:

”At Brede Rantzouw Mæster Snidker her af Bragnes forstaar sig meget vel paa, baade at andligge een smuck Huuse bygning, Saavelsom at have nøje indseende med Tømmer mændernes arbeide ved samme og tillige at indReede bygningen smuckt og vel i alle maader, saa at enhver samme maae Roese og berømme, det kand ieg Sandfærdig attestere, som af samme har haft prøve ved min udj afrigte Aar herpaa Bragnes opbygte nye Gaard.”

3

Rantzau tegnet i 1745 ny bygård for kjøpmann Lars Smith på Bragernes (ved bybrua). Utsnitt av prospekt av Dahm, før 1817, Drammens Museum.


Betegnelsen arkitekt var ikke en benyttet yrkestittel på denne tiden, noe sitatet ovenfor viser. Smith skrev at han kunne anlegge en smukk bygning, følge opp tømmermennene og innrede

Bygningen smakfullt, men Smith hevder ikke et øyeblikk at Rantzau var en god arkitekt. Det var to yrkesgrupper som bygde tømmerhus: Tømmermenn og snekkere. I denne arbeidsfordeling ligger en erkjennelse av hvordan bygningene ble til: Tømmerbygningenes konstruksjon var vel utprøvd og materialene ble distribuert i standard lengder. Tømmermennene sørget for å måle ut materialene, skjære ut hull der det skulle være vinduer og dimensjonere bjelkene under gulvene til å tåle vekten av peiser, jernovner og brannmurer. Takene ble bygd som tradisjonelle åstak slik man hadde i flere hundre år. Men det var når bygningene ble kledd utvendig med glatthøvlet panel og listverk, når vinduene kom på plass, det var da den fremsto som ”smuck” og smakfull. Og i neste fase, da tømmeret hadde satt seg, ble interiørene formet med panelte eller tapetserte rom med profilert og malt listverk. Nå ble det meste av tømmerstrukturen tildekket. Bare inne i ganger og svalganger, og selvsagt i sekundære bygninger og uthus, så man rett inn på tømmeret. På 1700-tallet fikk den skjermende bordkledning en tiltagende prydende hensikt; dette var snekkerens bidrag, og den økende vekt på malte og panelte hus forskjøv prestisjen i favør av snekkeren. Under neste generasjon, hvor vi finner Christian Staalberg som tømmermester og arkitekt, ser vi at også tømmerkonstruksjonen føyes og tillempes husets designede form, samtidig som nye konstruktive bindinger erstattet løsninger i tradisjonell byggeskikk. Også kjellerne vokste da i størrelse og betydning til fulle sokkeletasjer.

4 5

Foto av Arbogården på Strømsø før
den ble revet i 1896

Hoffbyggmester Laurids de Thurahs slott
Ledreborg utenfor København, 1745


Den nevnte attesten var undertegnet av Christen Hiort, Caspar Suur og Christopher Olsen Thorne som alle hadde benyttet byggmesteren og som hadde mistet sine bygninger i brannen på Bragernes i 1745. Lars Smiths store bygård på Bragernes sto ferdig i 1749 og vises på et prospekt av Dahm fra før brannen i 1817, da huset var rødmalt. Den lange bygningskroppen hadde korte fløyer mot baksiden og symmetrisk fasade. Et varemerke for Rantzau var, kan hende, det inntrukne inngangspartiet med plass til en marmortrapp. De store vinduene røper at huset var pusset opp etter det var bygd.

6

En av Rantzaus inspirasjonskilder var Thurahs plansjeverk Den Danske Vitruvius som utkom i to bind 1746 og 1749. Her gjengis oppriss av Nørreport fra 1746.


Klassisisme i panel var ikke noe Brede Rantzau hadde funnet opp, og som håndverker eller kunstner var han en mann som bygde på modeller, kopierte og tilpasset. Modellen for hans bygårder i Drammen og andre steder var utvilsomt danske monumentalbygg fra noe tidligere tiår. Her kan vises hoffbyggmester Laurids de Thurahs Ledreborg fra 1745, riktignok et murhus, men her er alle Rantzaus elementer på plass. København i 1735 da Rantau var der, var en god læringsarena. Laurids de Thurahs plansjeverk Den danske Vitruvius, 1746-49 var og tilgjengelig med mange nyttige eksempler.

7 Fossesholm utbygd med ny fasade 1763-64, Øvre Eiker

Med de kjente bygningene som utgangspunkt er det mulig å identifisere flere anlegg som sannsynligvis kan være tegnet av Rantzau: Arbogården fra 1750-årene ved Mads Wiels plass er en god kandidat, med inntrukket midtparti og symmetrisk fasade med kolossalpilastre. Han kan ha modernisert Buskerud gårds nye hovedbygning i 1753, han kan ha tegnet Fossesholms store utvidelse i 1763-64 for Jørgen von Cappelen, som en direkte videreføring av arbeidene i Kongsberg kirke. Gausen gård utenfor Holmestrand er og en god kandidat, med kolossalpilastre. Dersom han tegnet lystgården Smithestrøm for Gabriel Smith i 1767 (fullført 1778), var dette hans siste dokumenterte arbeid. Her anvendes mansardtaket.

Brede Rantzaus viktigste arbeid var snekkerarbeidene han utførte i Kongsberg kirke:

8 9

I Kongsberg kirke utførte Rantzau
kongestolen og prekestolen

Alteret med prekestolen


I 1760 påtok han seg å besørge utførelsen av altertavle, prekestol og kongestol for 700 riksdaler. Bilthuggeren Henrik Bech fikk 1500 for skulpturen. Det har vært diskutert om og i hvilken grad Rantzau har utført rent bilthuggerarbeid i Kongsberg kirke. Forskjellige forhold tyder på at han fungerte som snekker, ikke billedskjærer, og at han som entreprenør hentet inn fagfolk til dette. Men bevares, det står respekt nok av dette arbeidet som eksellerer i skårne, høvlede og dreide borddeler. Også her arbeidet han etter modell. Johann Friedrich Hännel (født ca. 1710 Meissen, Sachsen- død i 1761 i København) leverte tegning. Hännel var billedhugger og utførte kapellet på Bregentved (ferdig 1740). Hans arbeidsgivere var hoffbyggmestrene de Thurah og Eigtved. Han skar og hugget med samme letthet i tre, sandsten og marmor, flotte profiler hentet fra sydtysk rokokko.

10

Eksempler på marmorerte snekkerdetaljer i Kongsberg kirke. Vi ser søyler med postamenter, balusterrekkeverk og fyllinger. Slike høvlede og dreide deler var utvilsomt Rantzaus oppgaver. Akvarell av arkitekt Wilhelm Swensen gjengitt i Kongsberg kirke, Oslo 1959.


Brede Rantzau bodde resten av livet i Drammen. Han giftet seg i 1751, for annen gang, med Severine Gundersdatter som døde alt i 1754. På sine eldre dager drev han pottemakerverksted. Gjennom sin hustru nummer tre, Karen Hagemann som han giftet seg med i 1755, fikk han pottemakeriet som ble overlatt sønnen Søren Rantzau. Rantzau ble på sine eldre dager oldermann i snekkerlauget. Året han døde snekret han æresporten i Drammen i anledning prins Carl av Hessen med gemalinne og datters besøk i 1778. Sønnen Jens Bredesen (1742-99) nevnes blant håndverkerne på Kongsberg i 1788.

Litteratur:

Norsk kunstnerleksikon, Oslo 1986, bd. 3, s. 264-265.
Nygård-Nilssen, Arne, Norsk jernskulptur, Oslo 1944, bd. 2, s. 17-18, 177.
Thorson, Odd W., Drammen en norsk østlandsbys utviklingshistorie, Drammen 1962, bd. 2, reg. s. 874.
Sellæg, Jo. (red.), Drammen by i utvikling gjennom 400 år, Drammen 2010, s. 96-103.

Info 
Sist endret 18.07.2011 Terje Bautz
Opprettet 18.07.2011 Terje Bautz
Tips en venn om denne siden via en e-post Tips en venn Registrer en elektronisk tilbakemelding Tilbakemelding Skriv ut denne siden Skriv ut